Hellig sky 18. februar

Hellig sky med minne- og merkedager: 18. februar er askeonsdag i 2026. Dagen innleder 40 dager med fastetid i Vestkirken fram mot påskeaften. Østkirken begynner sin fastetid ni dager tidligere, for den teller 40 hverdager fram mot fredagen før palmesøndag. Fastetiden er en tid for bønn og nestekjærlighet som en forberedelse til påskefesten. Ordet «faste» kommer trolig fra «å holde fast på fastlagte ordninger». I mange kirker tegnes de troende med et askekors i pannen eller på hånden. I romersk-katolske kirker er asken laget av palmegrenene fra fjorårets palmesøndag. Askeonsdag er akkurat 40 dager før palmesøndagen før påske og 40 hverdager før påskeaften. I år begynner også den muslimske fastemåned Ramadan på samme dag som askeonsdag. Det er mange mennesker verden rundt som de neste ukene setter av tid til ettertanke og bønn og til gode gjerninger.

18. februar er også minnedagen for Colman av Lindisfarne. Han ville ikke følge romerkirkens beregning for påskedatoen og fastetiden. Denne nye ordningen ble vedtatt på kirkemøte i Whitby ca år 664. Men Colman ville holde fast på den gamle beregningen fra sin stedegne keltiske kirke. Derfor tok han med seg en stor flokk keltiske og saksiske munker fra Lindisfarne og bygde sitt kloster på øya Inishboffin på den irske vestkysten. Men de saksiske munkene trivdes ikke der. Colman grunnla derfor et eget kloster for dem på det irske fastlandet. I over 900 år var saksernes kloster i Mayo nordvest i Irland et senter for kristen kunnskap og kultur. Gud ga vekst etter splittelsene i Whitby og på Lindisfarne og Inishboffin. Colman døde den 18. februar 674 på Inishboffin.

Bildet fra commons.wikimedia.org viser Colman på et glassmaleri i den nye romersk-katolske kirken i Kilbennen i Galway vest i Irland. Det er tegnet to kors på Colmans hyrde-hender (foto Andreas F. Borchert CC-BY-SA 3.0; kilder: Stella Durand i «Through the Year with the Irish Saints» (2020); kirken.no; P.E Odden i katolsk.no; J. Schäfer i heiligenlexikon.de; Ray Simpson i «Saints of the Isles» (2003); B. Sivertsen i «Mari Vassause og Den Hellige Margareta» (1997); Wikipedia).