Det er fastetid. Vi venter, lengter og forbereder oss på inkarnasjonens ufattelige under.
Faste praktiseres og vektlegges ulikt i verdens kirkesamfunn.
Mecky Wohlenberg har prøvd å bringe litt klarhet i om det finnes noe vi kan kalle
keltisk faste.
Jeg vet ikke om det finnes en spesiell «keltisk» faste. Det er tydelig at keltiske eneboere og munker/nonner var veldig asketiske. Hvordan det var med vanlige hverdagskristne, vet vi ikke. Det finnes også en del belegg på at keltiske eneboere og nonner/munker hadde tøffere regler og rutiner enn f.eks. benediktinerne. Men det var ikke Kolumbanus (han har minnedag i dag) sin strenge regel som ble premissleverandør i vestlig klosterliv, men benediktinerne (skriver Ray Simson flere steder).
Mye av «keltisk»-kristen litteratur er populær-teologisk og/eller andaktslitteratur. Den må etter mitt syn leses med en positiv-kritisk forventning om at vi ikke vet så mye om teologien bak. Det finnes lite med skriftlige kilder. Mye av vår kunnskap om keltisk kristendom er helgenlegender. Og de er ofte skrevet ned mye senere, og de følger gjerne regler for sjangeren.
De som mener at keltisk kristendom var nokså spesiell (f.eks. David Adam, Ray Simpson, David Cole), skriver slik som om det de første kristne i det første årtusen gjorde på de britiske øyer, var enestående.
De som mener at keltisk kristendom ikke er så veldig spesiell, men heller klosterpreget (= monastisk) (teologiprofessorene Ian Bradley og Thomas O´Loughlin), ser mange likheter mellom keltiske kristne og ørkenmødre og –fedre og Østkirken, og med andre tidlige kristne fellesskap. Ian Bradley skriver i «Colonies of Heaven» at det vi betegner som «keltisk kristendom» egentlig er den monastiske klosterpregete kirken i det keltiske Irland og Skottland og (etter hver) det angelsaksiske England før år 1000.
Ray Simpson skriver i «Keltiske veimerker» s.121ff om den åndelige kampen. Han bruker også ordet «krigføring», men problematiserer samtidig krigs-metaforene. Han skriver at det i den åndelige verden og i gruppedynamikken finnes både gode og onde krefter som må møtes og avsløres med bønn. Ray Simpson skriver både her og i flere av sine bøker at bot i betydning oppgjør var et viktig kjennetegn i keltisk spiritualitet.
Jeg kommer ikke i farten på noe der Ray skriver noe spesielt om praksisen med faste fra mat. Jeg antar at faste for Ray er en del av det store mangfoldet innenfor bønnestiler som vi alle oppfordres til å oppdage og å fordype oss i.
David Cole har flere bøker om det keltiske året, og om forberedelsen før jul og påske. Han skriver at den keltiske kirke hadde 40 dager
+ 7 søndager faste før påske («lent» på engelsk). Og 40 dager (medregnet 7 søndager) forberedelse før jul («lesser lent» på engelsk). Forbildet er den bibelske «40 dagers» forberedelsestid, f.eks. Jesus i ørkenen.
Også Brendan hadde en 40-dagers faste og bønn som forberedelse før sin berømte sjøreise. Jeg kan ikke se at David Cole skriver noe spesielt om å faste fra mat. Fastetid er for ham bibelmeditasjon og bønn og sosial rettferdighet.
David Adam og Ray Simpson viser flere ganger til en praksis der keltiske klostre ble innviet med 40 dagers faste og bønn. Trolig støtter de seg på Bede som forteller at Cedd gjorde slik etter gammel skikk da han grunnla Lastingham ca 662. Men hvor mye de fastet fra mat utover det som var vanlig i den universale kirke, vet jeg ikke.
En av få fagteologiske bøker om keltisk kristendom er Thomas O´Loughlin: Celtic Teology. Han skriver på s.52ff om keltisk botspraksis som inkluderer faste og bønn (men han skriver heller ikke noe spesielt om faste). I et klostersamfunn (den keltiske eller «insulare» kirke) er bot et helt liv med perfeksjonering til å overkomme våre innebygde svakheter. Bot er medisin, og skriftefaren er en terapeut. Dette synet er ikke spesielt keltisk, men østlig teologi formidlet av John Cassian til de galliske landene. Dessuten skal bot føre til sorg over egen synd. Boten trenger ikke være offentlig, men den skal betale en godtgjøring til den som ble rammet av min synd.
I en bispestyrt diocese-kirke (på kontinentet) er bot derimot straff for konkret synd, med skriftefaren (biskopen) som en dommer, og offentlig straff.
På s.173f skriver Thomas O´Loughlin om særskilte dager og tider og perioder i kirkeåret. I et monastisk klostersamfunn blir disse periodene enda tydeligere, f.eks. fastetiden. Men han skriver ikke om hva som ligger i «å faste». Derfor antar jeg at det ikke finnes skriftlige kilder om en spesiell keltisk faste.