av Håkon Borgenvik
Fredag 22. oktober i vakre, gamle Sørbø kyrkje fra 1100-tallet ble en minneverdig kveld for Torbjørn Kloster og meg. Da valgte vi å gå enda et skritt videre i Community of Aidan and Hilda og Anamcara, og gjøre det som flere har gjort i England: avlegge et livslangt løfte.
De som kjenner til vårt fellesskap, vet hvordan vi er organisert og hva det vil si å avlegge vandrerløfte. Men la meg gi en kort forklaring for dere som er litt ukjent med dette. Svært kort fortalt så henter vårt fellesskap, som mange andre liknende fellesskap, sine idealer fra klostertradisjonen. Men vi forsøker å tilpasse disse idealene til et moderne og travelt familieliv for helt vanlige mennesker. Vi tror det ligger så store verdier i dette, som påvirker positivt både hvordan vi forholder oss til andre mennesker og til natur og skaperverk. Jeg tror, med hånden på hjertet, at hvis alle mennesker hadde levd etter de tre overordnede prinsippene våre: enkelhet, renhet og lydighet, så hadde det vært løsningen på både klimakrise og andre kriser.
Vi har, for å prøve å si det enkelt, tre «nivåer» av medlemskap. Det minst forpliktende er kategorien venner, hvor en får tilgang til all informasjon og mulighet til å delta på alle samlinger, og det er frivillig å betale noe inn til fellesskapet. Ønsker man å undersøke nærmere en slik måte å leve ut troen på, det å forplikte seg på disse gode, sentrale kristne verdiene, så melder en seg som utforsker. Da finner man seg en medvandrer (Anamcara betyr medvandrer) som man samtaler jevnlig med om disse tingene, gjerne en gang i halvåret. En viktig del av disse samtalene er de ti veimerkene og hvordan disse kan få innpass i eget liv. Bestemmer man seg for (etter en periode som utforsker på 2-3 år) å ta skrittet videre og bli vandrer, tre mer forpliktende inn i fellesskapet, og avlegger et vandrerløfte.
Disse veimerkene, eller «personlige livsregel», legger en ned ved et kors når en avlegger vandrerløftet og forplikter seg på å forsøke å leve etter dem. Det kan sikkert høres litt lovisk ut, men for oss som har valgt denne veien oppleves det frigjørende og bare fint. «Den største friheten får du når du velger å forplikte deg», som Søren Kierkegaard sier. Man lykkes ikke alltid, men man har satt noen gode mål for livet. Det kjennes som en ren velsignelse og ikke noe annet.
Flere av oss har fornyet dette vandrerløftet, og årsmøtet i oktober bestemte at styret skal arbeide for å gjøre dette til en jevnlig praksis for våre vandrere, slik de hvert år fornyer sine løfter i England. Men det er også mulig å gå enda et skritt lenger: Å avlegge et livslangt løfte. Det var det Torbjørn og jeg valgte å gjøre i Sørbø kyrkje på inspirasjonssamlingen vår nå i oktober. Vi opplever at i denne sammenhengen har vi funnet vårt åndelig hjem; her vil vi bli. Uansett hvor vår Herre vi føre oss videre i livet, så vil vi alltid være en del av dette fellesskapet med våre verdier og ti veimerker. For å sitere det ordet fra Jes 30,21 som har betydd så mye for min gode venn og broder, Torbjørn, og som ble lest i Sørbø Kyrkje den kvelden: «Dette er veien. Gå på den når du vil til høyre eller venstre!» Ja, dette er veien vi vil gå! Vi tenker at det er ingen grunn til å se seg tilbake.
De siste par årene har antallet venner av fellesskapet vårt økt kraftig, ikke minst takket være internett og facebooksatsing. Antallet utforskere og vandrere har derimot i mange år vært stabilt. Hvis du som leser dette, kjenner på en lengsel mot å legge av sted på denne veien, så er kanskje tida inne for å ta et skritt videre? Fra venn til utforsker? Eller fra utforsker til vandrer? Eller kanskje fornye ditt vandrerløfte? Det kjennes litt som å fornye den første kjærligheten. Det kan gjøres lokalt i din hjemmemenighet, eller når vi har våre samlinger i Anamcara-regi. Har du noen spørsmål om dette, så kontakt oss gjerne, vi bistår så langt vi kan med råd og dåd! Vi lever i en verden med alt for mange valgmuligheter. Å se seg for mye tilbake eller til høyre og venstre hele tiden, det gjør oss til usikre og til dels forvirrede mennesker. Det å se fremover og bestemme seg for en god vei å gå, med blikket festet på Jesus Kristus, troens opphavsmann og fullender, det fører til uante velsignelser.
Comments