Om veimerke 3: Livsrytme

ANAMCARA ØSTLANDET – DIGITALT MØTE 7.MARS

Anamcara Østlandet hadde digitalt møte den 7. mars. Anne Kristin Aasmundtveit kalte inn. Vi var ca 15 personer som deltok. Anne Kristin og Sven ønsket velkommen. Vi hadde en kort presentasjon, og en sang fra Lindisfarne.

Tema: En helhetlig livsrytme av bønn og arbeid og hvile

Mecky innledet om veimerke 3 som handler om en rytme i livet. «Keltisk» spiritualitet speider etter spor av Gud i skaperverket. Gud har lagt inn rytmer og variasjon i skaperverket, og faste holdepunkter. De som har vært på Lindisfarne er blitt opptatt av flo og fjære sjø. Det 3. veimerket handler om livsrytmen som en balanse som blir til helhet. Keltisk spiritualitet er holistisk.

Det tredje veimerket er ganske omfattende og er delt opp i tre underpunkter: Bønn – arbeid – fritid. Bønn og arbeid lar meg tenke på «Ora et labora» (be og arbeid) som er mottoet i klosterbevegelsen. Bønnen i denne sammenhengen er regelmessig bønn, monastisk bønn: Tidebønn. Andre typer forbønner er temaet i veimerke nummer 4 neste gang 25. april.

Tidebønn er en bønnestund til fast tid med fast form og innhold. Men hvilken tid og hvor ofte og hva slags form og innhold vil variere blant forskjellige mennesker med forskjellige personligheter fra forskjellige tradisjoner i forskjellige livs-settinger. Tidebønn skjer til en bestemt tid. «En fast bønnerytme», sier veimerket. Tidebønn inviterer til å oppdage og å oppleve friheten og gleden i å kunne koble seg fra dagens mas, og å koble seg til kilder utenfor oss selv. Jan Schumacher (kirkehistoriker på MF) kalte tidebønn for dagens «25.time». Den utvider dagens tidsdimensjon. Martin Luther var preget av klosterfromheten. Luthersk fromhet er monastisk og på den måten ganske lik det som vi kaller for «keltisk» fromhet. Luther anbefaler i sin Lille katekisme morgenbønn og kveldsbønn, og å takke for maten - da har vi minst 3x tidebønn hver dag.

Tidebønn trenger ikke vare lenge. Men den skjer til fast tid og med fast innhold. Veimerket taler om et «mønster» av en «slitesterk form» der vi oppdager «nye måter» å be på, kanskje «kontemplativ», kanskje som moderne lovsang.

Tradisjonell tidebønn bruker fastlagte ord som bønnetekster. Vi trenger ikke finne opp våre egne ord. Innholdet i tradisjonell tidebønn er vanligvis tatt fra Bibelens salmer, og/eller bønner som er inspirert av salmenes bok i Bibelen, og/eller sanger inspirert av disse. Tidebønn kan inneholde bibellesning, eller den knyttes sammen med annen åndelig lesning og meditasjon. Den kan også inneholde forbønns-emner.

Ray Simpson skriver i «A Pilgrim Way» om kontemplativ bønn: Den er som å bygge et basseng rett over kilden, uten å måtte lede vannet dit via tradisjonelle kanaler som i tradisjonell tidebønn. Jeg selv er til nå mest kjent med tradisjonelle tidebønner, men jeg vet at andre i fellesskapet har mer erfaring med kontemplativ bønn. Og så finnes lovsang, som er mer enn bare moderne lovsang. Lovsang er fokus på Gud og det Gud har gjort. Lovsang er å gjøre Guds stor. Men Gud er jo allerede stor. Lovsang er å oppdage det på nytt.

Tidebønnen kan være kontemplativ, eller lovprisning. Eller tradisjonell. Den kan inneholde

liturgisk pregede bønner fra kirkens liturgiske skattkammer. Eller nyskrevne bønner: Mange av oss som er blitt beriket av «keltisk» spiritualitet verdsetter gamle og nye keltiske bønner som oppleves fornyende og berikende: De er poetiske og vakre. Vi ser Guds godhet i den gråe hverdagen. Vi sanser Guds storhet i naturen. Jeg skuer Jesus i min hage, og hans kors i hvert tre. Grensen mellom det profane og det sakrale er opphevet: Alt er blitt helliggjort. Også hverdagens gjøremål. Himmelen toucher jorden.

Arbeid

Arbeid er det andre av de tre underpunktene i det tredje veimerket. Arbeid er i utgangspunktet noe positivt. Vi er Guds kreative med-skapere. Et meningsfylt arbeid bygger opp selvfølelsen. Det er trist når arbeidet ikke oppleves meningsfylt. Da må det være lov å prøve å finne seg noe annet. Men om det ikke går, så kan vi likevel prøve å se glimt av Guds godhet og vennlige hilsener i den gråe kjedelige hverdagsrutinen. Og at hver enkel kan sette gode spor.

Det er trist når noen er arbeidsledige. Men vi kan likevel gjøre noe godt for andre og for skaperverket og for Gud. Vi kan gjøre en forskjell. Også som pensjonister kan vi gjøre mye meningsfylt og være til hjelp.

Luther tenkte på alt ærlig arbeid som Guds kall. Han tok vekk det kunstige skille mellom sakrale og profane yrker. En munk eller biskop gjør ikke en bedre jobb enn en bonde, eller bussjåfør. Klart at noen yrker er mer problematiske enn andre. Vi har et mer kritisk syn på bøddel og skarpretter, enn Martin Luther hadde. Med denne type kallstanke og at Luther opphever langt på vei skillet mellom profant og sakralt, er luthersk spiritualitet også i slekt med «keltisk» spiritualitet.

Men ofte jobber vi for mye. Kanskje av idealisme, kanskje på grunn av press. Det blir stress, vi blir ut-tappet. Vi har lov til å si NEI. Vi alle trenger fritid. Vi må prioritere re-kreasjon.

Vi trenger hvile Ray Simpson skriver i «A Pilgrim Way»: Vi hviler ikke fra arbeidet. Men vi arbeider ut i fra hvilen. Gud hvilte på den syvende dagen. Da skapte han fritiden, og re-kreasjon. Vi trenger en syvende dag der vi kan koble fra, og koble oss til kilder som gir påfyll og glede. Og vi trenger hvile og gjerne lek og latter HVER dag. Derfor må vi ha lov til å finne på noe gøy hver dag. Veimerkene inviterer til å være kreative. Særlig veimerke 1, men også dagens nummer tre med fokus på hvile og re-kreasjon.

Oppsummering: Det tredje veimerker handler om en livsrytme, som gir balanse i hverdagen som blir til helhet.

Respons og samtale: En del av samtalen handlet om at vi ofte jobber for mye. For arbeidet gir oss identitet. Derfor er rekreasjon viktig. F.eks. kan søndagen være annerledes enn andre dager. Og hagearbeid gir rekreasjon. Samtalen gikk over på tidebønn som en fast rytme. Den gir trygghet i tøffe tider og holder en fast. Utenat-læring gjør tidebønn tilgjengelig hele tiden. Marias lovsang f.eks. er fin på ettermiddagen. Den er som et lite smutthull. Ved å skape slike hull, gir vi oss selv mer tid. De som kommer inn i en enkel bønnerytme, opplever at noe faller på plass. Dårlig samvittighet for at vi ber for lite slipper tak. Men ikke bli overmodig og gap for høyt. Samtidig må du gå noen skritt selv. Fastetiden er en fin tid til å innarbeide gode bønnevaner.

Det ble sagt at Jesusbønnen er den beste rytmen. Da er vi pålogget 24/7. Det gjør noe med bevisstheten på hvem du er tilknyttet. Flere anbefalte nettsiden og appen «Pray As You Go». Den er i ignatiansk tradisjon, med musikk fra hele den verdensvide kirken.

Avslutning: Vi avsluttet vår digitale kveldstime med en kveldsbønn og en felles sang.