AC

Fra Lindisfarne - keltisk kors

Kontaktinformasjon til AnamCara:
Tom Martin Berntsen

Vandrere

De som har laget seg en livsregel som de avgir løfte om å holde for minimum tre år.

Utforskere

De som arbeider med å lage seg en livsregel for å finne ut om dette er noe for dem.

Venner

De som ikke kjenner det naturlig å ta del i prosessen med å lage seg en livsregel, men som er interessert i keltisk spiritualiet.

Med keltisk kors i St. Anthony

Junibrev fra
Tom Martin Berntsen
.

Tidlig om morgenen pinseaften kjørte jeg gjennom den ikonsmykkede porten til Antoniosklosteret i Egypt. Det var svaret på en bønn av sukk, lengsel og masse praktisk forarbeid.

TMB med brødre i Antoniusklosteret.

Den som seiler i kelternes kjølvann finner ikke fred før han har tråkket i ørkensporene etter fedrene. I lang tid har jeg hatt min inspirasjon gjennom meislede ord og handlinger etter trosvitnene der vest, og over de siste år har jeg hatt den nåde å stifte sterkere bekjentskap med kirken i øst.

Dragningen etter å ”dra lengre inn i ørkenen” fikk sitt svar i en tredagers pinsevake i ett av verdens eldste klostre.

Det er ikke så enkelt å få opphold i St.Anthony lenger. Strømmen av pilegrimer fra hele verden og busslastene av koptiske kristne har gjort brødrene mer restriktive.

Hulen

Denne reserverthet leser vi også om hos ørkenfedrene som måtte avskjerme seg for å holde bønnens fokus uforstyrret. Men historiene forteller også om ørkenbrødre som la bort bønneboken for å dekke på for gjester. Dette var en følbar gjestfrihet også i St.Anthony.

Blant de 80 munkene er det noen som skal være verter for besøkene, slik noen passer gjestehuset, bokhandelen, butikken og andre nødvendige oppgaver.

Umiddelbart etter ankomst vandret jeg de 1000 trappetrinnene opp til hulen der Antonios tilbrakte flere år. Å gå inn i pinsen i bønn på dette sted, var en dypere erfaring enn å smyge seg inn de 8-10 metrene til et naturlig hulrom på ca 2x3 meter. Det var å vandre fysisk i kirkehistorien, sjelelig innover i seg selv og åndelig tilbake til pinsens under.

Inngangen til hulen.

I tre dager tok jeg del i klosterets bønneliv, hadde gode samtaler med abuna Ruwais som sammen med klosterets biskop leder virksomheten. Gikk langsomme vandringer mens solen gav 35 grader i skyggen og Ånden gav varmebølger til sjelens dypeste lag.

En markant og uvant opplevelse var det å gå ute kl.22 og se hvorledes mørket faller over det enorme anlegget når aggregatet slås av. Antoniosklosteret ligger så langt inne i ørkenen at strømmen må produseres på stedet.

Men om all strøm slås av, gir månen sitt lys og minner om solen som er der. Tro er å vandre i lyset av reflekser.

Slik en norsk kelters vandring har latt seg styre hit av troens gjenskinn.

På veien til St.Anthony passerte jeg de store turisthotellene ved den azurblå Suezbukten, og skilt som ”Rhugada” gav assosiasjoner som mange nordmenn har. For noen er det solslikkende gode liv første assosiasjon med ”Syden”. Mens det finnes en annen verden der syd.

Med ord som setter vår vestlige tekning i ettertankens lys. En av dagene tikket en SMS inn på telefonen. Fra en av de unge håpefulle teologer som Vårt Land har hatt på sin liste over kommende kirkeledere. Boken om Antonios liv skrevet av Athanasios har jeg fått av ham, med en dedikasjon der han i unge år forstod at det i ørkenen vokser planter som henter vann fra skulte kilder. Det finslipte ord som jeg skal lagre på min telefon er tillagt Antonios: ”A time will come when men will go mad, and when they see someone who is not mad, they will attack him saying: ”you are mad, you are not like us

2.søn e pinse mens dagens tekst om den rike bonde fortsatt ringer i ørene.  

TMB signatur

Detalj fra kloster

3 prinsipper

  • Enkelhet
  • Lydighet
  • Renhet

Mer om prinsippene.

Kors fra Cuthberts island.

10 veimerker

  1. Livslang læring
  2. Livslang vandring
  3. Livsrytme
  4. Forbønnens tjeneste
  5. Enkel livsstil
  6. Omsorg for skaperverket
  7. Helbredelsens tjeneste
  8. Åpenhet for Guds Ånd
  9. Enhet
  10. Misjon

Mer om veimerkene.

Bønn ved veimerkene.